Kulen som faller klokken ett

Siden 1833 har en rød kule falt ned langs en mast i Greenwich klokken ett. Det er den langsomste måten noen noensinne har funnet på å sende tiden på, og den ærligste.

Av Ilse Marrow · 8 minutter · Les brevet på nettet

Hver ettermiddag fem minutter på ett klatrer en rød kule halvveis opp en mast på taket av Flamsteed House i Greenwich og stanser. To minutter på ett klatrer den helt til toppen. Klokken ett presis faller den.¹ Det er hele forestillingen, og den har gått sin gang siden 1833.

Den torsdagen jeg dro for å se på, var vi rundt førti i gårdsplassen nedenfor, de fleste med telefonene løftet for å filme en kule som gjorde det kuler gjør.

Jeg hadde kommet for å se på en klokke uten urskive. En tidskule forteller tiden én gang om dagen til alle som kan se den, og gjør det uten en lyd. Den tikker ikke, den slår ikke, den har ingen visere. I fem minutter gjør den seg klar, og så forteller den deg noe presist på mindre enn et sekund.² Den ble laget for mennesker som trengte dette sekundet mer enn noe annet klokken kunne ha fortalt dem.

En klokke for skip

Menneskene den ble laget for, befant seg på elven. På 1830-tallet var Themsen nedenfor Greenwich full av skip som skulle legge ut på flere måneder til sjøs, og hvert eneste av dem hadde et kronometer om bord: et tungt ur med omhyggelig fjæring, i en kasse med kardansk oppheng, stilt etter tiden i Greenwich og holdt så nær den som mulig gjennom hele reisen.

Grunnen er lengdegraden. En navigatør kan finne det lokale middagstidspunktet ut fra solen, når den står høyest, uansett hvor skipet befinner seg. Hvis kronometeret viser at den lokale middagstiden kom kvart over to i Greenwich, ligger skipet to timer og et kvarter av jordens rotasjon vest for Greenwich. Siden jorden dreier femten grader i timen, betyr det trettitre og trekvart grad vest for Greenwich. Hvert fjerde minutt tilsvarer én grad. Metoden er enkel. Alt avhenger av uret.

Uret må altså gå riktig, eller i det minste gå feil på en kjent måte.³ Ett sekunds feil på kronometeret tilsvarer femten buesekunder i posisjonen, som ved ekvator er omtrent en kvart nautisk mil.⁴ Et ur som går noen sekunder feil per dag, vil etter en måned i stillhet ha flyttet skipet flere mil, og milene utgjør forskjellen mellom en havneinnseiling og klippene ved siden av.

Før tidskulen måtte en kaptein som ville kontrollere kronometeret mot Greenwich, sende det i land eller sende en styrmann med et lommeur for å sammenligne det med observatoriets klokker og ro tilbake med resultatet. Ingen av delene er noe godt å utsette et følsomt instrument for. Tidskulen snudde problemet på hodet: I stedet for å bringe urene til tiden sendte den tiden ut til urene, over åpent vann, med lysets hastighet.

Ideen kom fra marineoffiseren Robert Wauchope, som satte opp den første i Portsmouth i 1829. Fire år senere installerte Astronomer Royal, John Pond, den i Greenwich, på taket av Flamsteed House, observatoriets eldste bygning. Med avbrudd for uvær og reparasjoner har den falt siden.

Hvorfor ett, og ikke middag

Middagstid virker som det opplagte tidspunktet. Det er timen astronomene måler, timen solen selv markerer. Nettopp derfor ble den ikke valgt. Ved middagstid var astronomene i Greenwich opptatt ved instrumentene sine, med å ta tiden på solen idet den krysset meridianen, og ingen kunne avses til å betjene kulen. Klokken ett fikk de en time til å bli ferdige, kontrollere klokken og komme seg opp på taket.

Det underlige klokkeslettet ble hengende ved. Tidskuler i andre havner fulgte Greenwich og falt klokken ett, mens de i USA, fra og med Naval Observatory i Washington i 1845, stort sett falt ved middagstid.⁵ Ingen som hadde det travelt, ville utforme et offentlig tidssignal rundt lunsjpausen til en liten stab. Men det var nettopp det signalet var: ikke en abstraksjon sendt ned fra himmelen, men et løfte fra bestemte mennesker som skulle stå øverst i en bygning på et bestemt tidspunkt.

Jeg liker de fem minuttene med varsel bedre enn selve fallet. Fem minutter på ett løfter kulen seg halvveis, og det er beskjeden: Stans det du holder på med, finn masten, ha kronometeret åpent og blyanten klar. To minutter på ett går den til topps, og du følger med. Signalet er ikke idet kulen lander, men idet den begynner å bevege seg. Den som ser bort klokken ett og ser tilbake etterpå, har gått glipp av det, og får ingen ny sjanse før i morgen.

Kanonen og kulen

Noen byer foretrakk lyd. I Edinburgh har man avfyrt en kanon fra slottet klokken ett siden 1861, og det gjør man fortsatt, unntatt på søndager og noen helligdager. En kanon fungerer i tåke, noe en kule ikke gjør, og når fram til folk som ikke ser mot det rette taket. Den har én feil, som alle som bor i Edinburgh før eller siden lærer: Lyd er langsom.

Lyd beveger seg gjennom luft med rundt 343 meter i sekundet ved romtemperatur. Står du en kilometer fra slottet, kommer smellet tre sekunder for sent; to kilometer unna, seks sekunder. For å stille kjøkkenklokken spiller det ingen rolle. For å bestemme kronometerets gang er det katastrofalt, med mindre du kjenner avstanden og trekker fra.⁶ Jernbanene hadde sin egen lyd.

The startings and arrivals of the cars are now the epochs in the village day. They go and come with such regularity and precision, and their whistle can be heard so far, that the farmers set their clocks by them, and thus one well-conducted institution regulates a whole country.

Henry David Thoreau, Walden (1854), “Sounds”

Thoreau skrev om jernbanelinjen som gikk forbi Walden Pond i Massachusetts. Bøndene der hadde ikke noe observatorium; de hadde et fløytesignal, som var forsinket alt etter hvor langt de bodde fra sporet. Edinburgh løste det samme problemet ved å gjøre begge deler: en tidskule på Nelson-monumentet på Calton Hill, synlig for skip i Firth of Forth, og kanonen for alle andre.

En kule ses, den høres ikke. Fra den andre siden av elven i Greenwich bruker lyset milliondeler av et sekund på å nå fram, en forsinkelse ingen sjømann kunne ha målt. Det var det jeg mente med ærlig. Kulen har ingenting å korrigere for. Alle som ser den begynne å falle, ser det i samme øyeblikk, uansett hvor de står, så lenge de i det hele tatt kan se den.

Kulen har sine egne svakheter. Den er ikke synlig om natten, i tåke eller i kraftig regn, og den heises ikke opp på svært vindfulle dager, for en kule som farer opp og ned en mast i storm, er til fare både for masten og for menneskene under den. En kanon kan avfyres i all slags vær. En kule må man ha tillit til, og kanskje er det derfor så få av dem er igjen.

Telegraftråder

Telegrafen forandret hva en tidskule var. Fram til rundt 1850 kunne en kule bare melde tiden fra klokken ved siden av seg. Med en ledning kunne den melde tiden fra en klokke langt unna, uten at noen på stedet trengte å vite hva klokken var.

Det beste eksempelet finner vi i Deal på kysten av Kent, der skip ventet på Downs, det skjermede farvannet mellom kysten og Goodwin Sands, på vind som kunne føre dem nedover Kanalen. I 1855 fikk et gammelt signal­tårn tilhørende Admiralitetet ved strandpromenaden en tidskule, og fra da av falt den klokken ett når et elektrisk signal kom fra Greenwich, omtrent hundre kilometer unna. Tårnvokteren i Deal heiste den fem minutter på ett og to minutter på ett, akkurat som i Greenwich, og ventet så på at ledningen skulle utløse den.⁷ Den virket, med avbrudd, fram til 1927.

Jernbanene hadde allerede oppdaget at det var enklere å drive med én tid enn med mange. Great Western Railway brukte London-tid på linjen sin fra november 1840, og i 1847 anbefalte Railway Clearing House at alle medlemselskapene gjorde det samme. En stund hadde Storbritannia to tider på én gang: jernbanetiden og den solen ga hver enkelt by. Klokken på børsen i Corn Street i Bristol har fortsatt to minuttvisere, med omtrent ti minutters mellomrom, én for Bristol og én for London. Greenwich-tid ble ikke Storbritannias lovfestede tid før i 1880.

There was even railway time observed in clocks, as if the sun itself had given in.

Charles Dickens, Dombey and Son (1848), chapter 15

Dickens skrev dette som en klage over et byområde i London som var revet opp for en jernbane. Leser man det nå, beskriver det godt hva tidskulen og ledningen hadde gjort: Solen hadde ikke gitt seg, men var blitt overstyrt av en klokke i en bygning på en høyde.

Hva en kule er til for nå

Radioen gjorde tidskulen overflødig. Fra 1924 sendte BBC seks korte pip før hel time, og et skip kunne høre Greenwich hvor som helst det fikk inn signalet, i tåke, om natten, uten en mast i sikte. Kronometre ble kontrollert via radio, deretter via satellitt, og nå henter det meste av verden tiden sin fra atomklokker uten å tenke over det, som en del av telefonen den filmet kulen med.

Likevel fortsetter kulene å falle. I Lyttelton, havnen til Christchurch på New Zealand, ble en tidskulestasjon bygget i 1876 skadet i jordskjelvene i 2010 og 2011, og tårnet raste sammen i et etterskjelv den juni. Det ble gjenoppbygd og åpnet igjen i november 2018.⁸ Ingen i Lyttelton trengte den for å stille et kronometer. Likevel bygde de den opp igjen, slik man reparerer en klokke som tilhørte en besteforelder: ikke fordi man trenger den til å fortelle hva klokken er, men fordi det er den som alltid gjorde det.

Verdens mest berømte tidskule forteller slett ikke tiden. Siden den siste natten i 1907 har en kule blitt senket ned langs en stang på Times Square i New York for å markere begynnelsen på det nye året. Det er en tidskule snudd på hodet: Den beveger seg langsomt i ett minutt og når fram ved midnatt, i stedet for å vente på toppen og slippe seg klokken ett. Men grammatikken er den samme. Alle ser på én ting, i ett øyeblikk, og er enige.

Fem minutter med varsel

Jeg ble stående i gårdsplassen etter fallet. De fleste i folkemengden gikk med én gang, slik folk går etter et fyrverkeri. Kulen hang nederst på masten, og en mann i nærheten av meg sjekket klokken sin mot den, og så, tror jeg, mot telefonen sin, og nikket for seg selv som om begge hadde bestått prøven.

Det kulen gir, er egentlig ikke tiden. Alle i den gårdsplassen hadde tiden på nærmeste millisekund i lomma. Den gir noe sjeldnere: fem minutter der en gruppe fremmede blir enige om å se på det samme, og så ett øyeblikk som er nøyaktig det samme for dem alle. Varslet betyr mer enn fallet. Et signal du må gjøre deg klar for, er et signal du sannsynligvis får med deg.

Jeg har begynt å holde min egen lille variant av det. Fem minutter på ett på en arbeidsdag stanser jeg skrivingen, og klokken ett begynner jeg igjen. Det gjør meg ikke mer punktlig. Det gir dagen et midtpunkt, noe de fleste klokker ikke klarer.