Det siste toget er et løfte

23:52-toget etterlater en by nesten tom hver kveld. Ingen trenger det, og nettopp derfor må det gå.

Av Ilse Marrow · 3 minutter · Les brevet på nettet

Det siste toget ut av byen går åtte minutter på tolv, og de fleste kvelder har det færre passasjerer enn dører. Jeg har telt. En tirsdag i oktober var vi elleve fordelt på seks vogner: to sykepleiere på vei hjem etter kveldsvakten, en mann med en cellokasse som sov fra den første stasjonen, en gruppe studenter som gikk av sammen uten å ta farvel, og vi andre, hver på vår bakovervendte plass, mens vi så perronglysene slokne ett etter ett.

Rent regnemessig burde 23:52-toget ikke finnes. En buss ville gjort jobben for en tidel av kostnaden, og en taxikupong til sykepleierne ville kostet mindre. Operatøren vet dette; med noen års mellomrom sier en konsulentrapport det samme i en tabell.¹ Toget går likevel, og jeg har begynt å tro at det går fordi det egentlig ikke er et tog. Det er et løfte trykt nederst i en rutetabell.

Hva den siste linjen sier

Les en rutetabell nedenfra og opp, så skifter den karakter. De tidlige kolonnene handler om kapasitet: hvor mange mennesker, hvor ofte, i hvilken fart. Den siste kolonnen handler om noe annet. Den forteller deg hvor sent du kan være ute, hvor langt hjemmefra en samtale kan drive før den må ta slutt. Den trekker opp kveldens yttergrense.

Når en jernbane kutter det siste toget, er det sjelden de som brukte det, som klager. Det er de som kunne ha brukt det. Kvinnen som aldri har gått glipp av 23:52-toget, planlegger likevel middagene sine ut fra vissheten om at hun kunne rekke det. Tar man bort toget, er middagen over klokken ti, for nå er det en risiko der, og risikoen er nok.

En rutetabell er en liste over klokkeslett. Den siste linjen er en liste over tillatelser.

Jeg skrev den setningen på baksiden av en billett den tirsdagen i oktober, og jeg tror fortsatt på den, selv om den klinger bedre ved midnatt enn om morgenen.

Hvem det er for

Sykepleierne er det åpenbare svaret, og de betyr noe. En by som vil at folk skal arbeide om natten, skylder dem en vei hjem som ikke avhenger av at noen sitter oppe og venter. Men cellisten betyr også noe, og det gjør studentene også, og det gjør den jeg er på det toget, også: et menneske som ble litt for lenge et sted der det var godt å være. Det siste toget er byens måte å si at det er lov å bli litt for lenge, innen rimelighetens grenser, én gang iblant.

Det kommer et øyeblikk, noen stasjoner ut på veien, da føreren demper lyset i de tomme vognene for å spare strøm, og toget fortsetter gjennom mørket med bare vår vogn opplyst, som et rom som er blitt båret ut av et hus. Ingen snakker. Cellisten sover. Det er det mest offentlige stedet jeg kjenner der jeg kan være helt alene.

Løftets pris

Jeg later ikke som om dette er et argument et økonomiutvalg vil godta. Et løfte er kostbart nettopp fordi det holdes de kveldene det ikke trengs. Det er det som gjør det til et løfte og ikke en tjeneste.² Den dagen 23:52-toget bare går når det er fullt, slutter det å være det siste toget og blir enda et tog som tilfeldigvis går sent.

Så jeg teller passasjerene, og jeg forteller ingen hvor mange de er. Elleve er et lite tall. Det er også akkurat nok mennesker til å fylle en by med vissheten om at den kan komme seg hjem.