Notater

Mannen med celloetuiet var på 23:52 igjen. Han sov fra første stasjon, som før, med én hånd på etuiet, som om det kunne dra av sted uten ham. Jeg har nå sett ham fire ganger uten noen gang å ha sett ham våken, og jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil vite hvor han spiller. Noen gjengangere gjør seg best som vær.

Etter essayet om kjøkkenklokken min sendte leserne meg sine egne klokker som går feil: de går for fort, for sakte, og i ett tilfelle gikk klokken med vilje baklengs. Det vanligste avviket er fem minutter. Rekorden er tjue-to minutter, satt av en leser som sier at hun aldri én gang har kommet for sent og aldri én gang har visst hva klokken var. Jeg oppgir ingen navn. Hver eneste av disse klokkene er en familiehemmelighet.

Den store klokken i stasjonshallen gjør noe jeg aldri hadde lagt merke til før denne våren: Sekundviseren går litt raskere enn ett sekund per sekund rundt urskiven, så stanser den ved minuttskiftet og venter, helt stille, på et signal fra et annet sted. Så hopper minuttviseren fram, og klokken begynner igjen. Den holder tiden ved å ta feil et øyeblikk og så bli enig igjen. Jeg kan tenke meg verre måter å leve på.

Den kalde vinden kom ned fra platået i løpet av natten, og om morgenen var vannstanden i havna tjue centimeter lavere enn tabellen hadde varslet. På de gamle trinnene ved fiskemarkedet var det en grønn stripe som ingen hadde sett siden i fjor vinter. Festet med tape i hjørnet av tidevannstabellen i kontorvinduet satt den håndskrevne lappen, de samme tre ordene som alltid. En gutt skrev dem av i en notatbok. Jeg stanset ham ikke.

Denne uka kjøpte jeg en brukt essaysamling for prisen av en kopp kaffe. I margene har tre forskjellige lesere skrevet gjennom det som ser ut til å være femti år: én med fyllepenn, bare spørsmålstegn; én med blyant, som understreker og skriver «ja»; og én med kulepenn, som retter på de andre. Leseren med kulepenn har alltid rett, og jeg liker ham minst. Boka er blitt bedre av alle tre.

Bakeriet bak markedet holder stengt på søndager. Likevel åpner to vinduer i gata kvart over ni, står åpne et minutt og lukkes igjen. Jeg så det skje tre søndager på rad. Ingen ventet på brød. De ventet på klokken, av gammel vane, og da den ikke ringte, vendte de tilbake til morgenen sin, litt skuffet og, tror jeg, litt beroliget over at uka hadde en form.

Da jeg ryddet ut i en kjøkkenskuff, fant jeg en rutetabell for bussen fra 2009, brettet i åtte og myk som stoff. Alle rutene på den går fortsatt. Ikke én av dem går på samme tidspunkt. Rute 14 pleide å gå sju minutter over hver time; nå går den tolv minutter over. Et sted mellom da og nå ble det holdt et møte, og fem minutter av alles morgener ble flyttet på, og ingen husker at de gikk med på det.

En leser som vokste opp på den andre siden, skrev til meg og fortalte at fergen gir to korte støt i tåke, ikke ett langt. Dekksmannen bekrefter det. Det lange støtet er for klare morgener. Jeg har rettet essayet og er takknemlig: Det finnes ikke noe som viser tydeligere at noen har lest helt til slutten, enn en rettelse.